Trawimas Kita-Kela  19.03.1993 - 26.09.2007

 

 

Jeg fikk Kita da jeg var 11 år, etter å ha ønsket meg hund hele livet. Da jeg endelig fikk Kita fikk jeg en bestevenn som aldri sviktet meg, som var med meg overalt, og som gjorde livet mitt utrolig mye bedre. Hun betydde enormt mye for meg de 14 årene jeg hadde henne i livet mitt. Jeg er takknemelig for at jeg fikk ha henne så lenge, selv om jeg gjerne skulle hatt henne i mange år til. Desverre fikk Kita kreft... Kreftkulen ble operert bort, men etter noen gode måneder hvor hun var sprekere enn på lenge ble hun veldig dårlig igjen, og det viste seg at kreften hadde spredt seg til lungene hennes...Stakkars lille jenta mi, hun var så tapper...Hadde det vært noe mer vi kunne gjøre for henne så hadde vi gjort det... Men det var ikke noe mer hverken vi eller dyrlegene kunne gjøre for henne..

Det er forferdelig trist at Kita ikke finnes mer... Det går ikke en dag uten at jeg tenker på henne,og savner henne...

 

 

Jeg stryker over din gyldne pels.
Men halen din slår ikke mer.
Øynene dine er lukket igjen
Over øyne som ikke ser.
Ditt gyldne hjerte har sluttet å slå-
Aldri mer løpe, hoppe, gå-
Alt er slutt… Det er over nå.

Jeg legger hodet mitt ned mot ditt,
Og tårene drypper som blod.
Aldri mer skal det bli som før-
Aldri mer ”oss to”.
Som isende kulde inni meg
Kjenner jeg noe som dør med deg.

Jeg må reise meg, sier de, -jeg går mot en dør
Der ute går liver videre som før
Jeg snur meg - du ligger så livløs og stille.
Du kan ikke komme, selv om du ville-,
Skriket vil ut, men jeg lukker min munn-.
Hvem var det som sa ”bare en hund"..."

 



                            RIP Kitan min <3                             

 

 

© Copyright Ina Beate Brubakken 2008